Dr. Will Caster (Johnny Depp) er godt i gang med å utvikle verdens mest avanserte kunstige intelligens: superintelligens kombinert med følelser og selvbevissthet. For å redde liv, økosystemet og avskaffe fattigdom, sier han. Men en terrorgruppe synes teknologien er oppskrytt og farlig, og vil bli av med hele sulamitten. Når disse lykkes i å skade Caster dødelig, laster kona Evelyn ham opp på nett, med hjerne og sjel. Så kan de jobbe videre med livsverket. Men det som først var reinspikka idealisme, utvikler seg til noe annet.
For at man skal kunne leve seg inn i fantasy, superheltuniverser og framtidsvisjoner, må det være en indre logikk i magien som historien troverdighet. "Transcendence" mangler denne fullstendig. For hvordan kan verdens såkalt smarteste forskere fullstendig overse de politiske konsekvensene av sitt arbeid? Hvordan kan de ignorere sammenhengen og konsekvensene mellom evig liv, rent økosystem og fattigdom, og tror at fullstendig overvåking er en grei pris å betale? Det hjelper ikke at konklusjonen blir "riktig" til slutt: dette blir bare for dumt og søkt.
"Transcendence" er for liksom-virkelighetsnær til å tro på. For dum til å være visjonær. For overfladisk til å skape engasjement. Der Spike Jonzes "Her" med samme tematikk greide å skape noe vakkert og visjonært, er "Transcendence" en ulekker mølje av slagord, teknologi og tradisjonell action. At det er er en del visuelt lekre detaljer her er blant de få plussene.
"Transcendence" kunne kanskje vært en grei murstein av en pocketbok, da kunne historien i det minste fått litt nødvendig dybde og perspektiv. Som film drukner det forvirrede poenget i ledninger, tastaturer og skjermer.