Menneskeparet kommer i sin lille, røde bil og har piknik i skogen med mektige alper på alle kanter. Hun er høygravid, plutselig er tiden kommet, og paret styrter av gårde. I befippelsen glemmer de igjen piknikrekvisittene, blant annet en boks full med brune sukkerbiter. Ikke kunne de ane at denne boksen snart skulle starte en brennende, krigsliknende konflikt i den endeløse villmarken.
For etter å ha nytt synet av alpenes høyhet og skogens frodige grønnhet, flytter vi helt ned til jordbunnen. Til verdenen der små, animerte insekter lever i både fred og fare. En liten marihøne mister familien sin, blir venn med en flittig maurstamme, og slår seg sammen med dem mot de onde, røde maurene i kampen om det alle vil ha: sukkerbitene.
Ikke et ord ytres, men gester og blikk og et organisk lydspor gjør kommunikasjonen lett forståelig. Stilen og plottet føles først som barne-tv fra NRKs monopoldager, der vi blir med ut i naturen for å se på hva som lever der. Men animasjonen er av topp klasse. Sjelden har jeg sett en mer vellykket og fascinerende miks av animerte kryp og maurtue i en ekte film. Stadige skifter av synsvinkel og flytting av fokus fra panorama til den mest nærgående studie av en liten marihøne eller maurs farefylte og spennende opplevelser, er betagende vakkert og sprudlende kreativt. Filmen er i det hele tatt imponerende fantasifullt funnet på, selv om den kunstneriske formen, marihøna og de flittige, små maurene nok fascinerer mer enn selve plottet.
Innvendingen min er rett og slett bare at "Kule kryp" nok er minst en halvtime for lang både til både å engasjere de minste barna og deres kinoledsagere i kinosalen helt til slutt For mangelen på dialog gjør at selv unike scener virker som reprise etter hvert. Men jeg kan ta feil. Håper nesten det.