"Søvnløs i Lofoten". (Heart of Lightness) Regi: Jan Vardøen. Med: Laura Donnelly, Rosie Day, Daisy Head, Dominic Mafham, Sam Heughan, Michael Colgan med flere. Norge 2014. 1 time 49 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Voksen.
Kan Ibsens skjebnetunge dramaer fungere i vår tid og for en ny generasjon? Slike spørsmål ligger åpenbart bak spillefilmdebutant Vardøens eksperimenter med klassikeren fra 1888. Første grep er artig: Regissøren plukker et ensemble av britiske teaterskuespillere som kan sin Ibsen på rams. Det neste grepet er nasjonalromantisk og gir filmen et vell av vakre scener: Britene tas med til Lofoten og spiller dramaet blant fjorder og fjell.
Metaplan
Det tredje er slik: Humor og ironi skapes på et metaplan fra settet der regissør og skuespillere utfolder seg utenom opptak. Obs, også dette er et oppdiktet fortellernivå, laget for å oppnå comic relief.
Blant annet dukker det her opp en rival til Vardøen, en britisk teaterregissør som synes nordmannen er en døgenikt uten peiling. Det kan vi gi ham rett i: Vardøen lar seg stort sett filme drikkende, sigarrøykende eller sovende på settet. Slikt gir humre-humre-øyeblikk en stund, men i det lange løp får det filmen til å gå ut i en noe pinefull spagat.
Imponerende briter
For selv om det fleipes med at britene lyder teatralske i sin replikkføring, er det de som imponerer mest. Vi vet det fra før, men se nå igjen: Ingen kan som skuespillere fra øyriket i vest agere overbevisende naturlige, alt fra Doktor Wangel og hans unge døtre, hans deprimerte kone Ellida, til de tre gjestende mennene i den lille fjordbygda. Særlig de kvinnelige skuespillerne er strålende.
Kjenner man "Fruen fra havet" fra før, er det en ren nytelse å se rivninger og lengsler utfolde seg, omgitt av rosa geiterams, ville fjelltinder og tørrfisk på hjell. Mer ambivalent er jeg til lydsporet der klassiske Grieg-melodier (Solveigs sang, Våren med flere) truer med å lesse på ett lag for mye skjønnhet.
Dilemma
Dilemmaet er metaplanets humor og ironier. Det funker sikkert overfor utålmodige seere som ikke orker å engasjere seg i det psykologiske dramaet der Ellida kjemper seg fram til et fritt valg mellom to menn. Vardøen og hans medmanusforfattere dikter inn at også de britiske skuespillerne har sine private ekteskapskonflikter på gang. Men dette er mest et overflatisk påfunn som aldri kan matche Ibsens dype alvor.
Spagaten lykkes ikke fullt ut. Spillefilmdebutant Vardøen går likevel ut av eksperimentet med æren i behold og er slett ikke så sløv som hans iscenesettelse gir inntrykk av.