Den onde feen i Disneys tegnefilm "Tornerose" (1959) er en av tidenes mest skremmende filmskurker, og mang en unge har hatt grusomme mareritt om henne. Men har vi noensinne lurt på hvorfor hun var så ond, når alle de andre feene var så gode? I "Maleficent", som er den onde feen med hornenes navn, får vi vite hvorfor. Det er et grusomt svik den opprinnelig gode og sterke, bevingede feen blir utsatt for. Så når hun møter opp i lille prinsesse Auroras barnedåp og avsverger forbannelsen om at hun skal dø på sin 16. fødselsdag, oppstår et Dexter-øyeblikk: vi heier litt på "skurken", smaker på hevnens sødme.
I "Maleficent" får vi altså hele eventyret om Aurora om igjen, men denne gangen fra Maleficents synsvinkel, og langt mer enn "lykkelig alle sine dager". Det kreativt og forfriskende moderniserte manuset er det som imponerer mest. Den delvis animerte filmen spraker på sedvanlig Disney-vis, i friske farger og frekke små figurer. Men de tre gode feene i rødt, blått og grønt som var så eiegode i tegnefilmen, er her mest fjollete og slitsomme på typisk Disney-vis. En modernisering av Disney-persontyperegisteret kunne også vært på sin plass.
Visuelt er Angelina Jolie perfekt som Maleficent, slik vi husker henne. Men med sylskarpe kinnben og lysende kontaktlinser, kombinert med en litt uttrykksløs og mekanisk spillestil, lykkes hun ikke helt i å få fram nyansene i Meleficents personlighet, slik manuset legger opp til. Både hun og et par av de andre menneskerollene ser faktisk tidvis animerte ut: er skillet mellom ekte skuespiller og dataanimert rollefigur nå i ferd med å bli visket ut?
I "Maleficent" er den tradisjonelle kampen mellom det gode og onde vraket, nyanser fins. Ekte kjærlighet fins også, men kanskje ikke der du tror. Stilig!
"Maleficent" settes opp både i 3D og 2D. Den har mer til felles med for eksempel Harry Potter-filmene enn tradisjonelle Disney-eventyr, og har derfor 11 års aldersgrense.