"Gloria". Regi: Sebastián Lelio. Med: Paulina García, Sergio Hernández med flere. Chile 2013. 1 time 49 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Voksen.
Først ble jeg bare irritert av den alltid smilende, 58-årige Gloria fordi hun bak en liksom-blid, men glatt væremåte synes å skjule sitt egentlige jeg. Det er vrient å avgjøre om dette er regissørens hensikt for å få oss til å undre på hvem som lurer hvem i det nye forholdet hun går inn i, eller om det er slik en kvinne i slutten av 50-årene må oppføre seg for fortsatt å være tiltrekkende.
Lite feel-good
På senere år har vi fått atskillige feel-good-filmer der mennesker som har nådd livets middagshøyde lykkes med å finne en ny partner. Slike historier er sjarmerende, ja visst, men sjelden helt troverdige.
Den chilenske regissøren Sebastián Lelio skal ha ros for å levendegjøre hvor komplisert det kan være å hengi seg forpliktende til et nytt menneske. Manuset får godt fram hvordan Gloria og den nye kjæresten Rodolfo har hver sin familiære bakgrunn som klistrer seg til dem, på ødeleggende vis.
Dermed er det ikke feel good, men ganske traurig realisme som preger scenene mellom ham og henne. Rett nok har de intense stunder på dansegolvet i klubben der de traff hverandre, og deilige øyeblikk med sengehygge. Men så var det alt dette sosiale omkring dem: Han har bare vært skilt ett år, men forsørger fortsatt en hjemmeværende ekskone og to voksne døtre, forteller han. Hun har 12 års erfaring som skilt, men har overflatisk kontakt med sine to voksne barn, det viser Lelio i flere scener.
Ulikevektig perspektiv
Når storyen ikke funker helt, skyldes det ulikevekten i skildringen av de to hovedpersonene. Rodolfos privatliv får vi bare kunnskap om gjennom det han sier til Gloria. Hennes liv – fylt av en rutinepreget jobb, en triviell konflikt med en nabo samt en dyp lengsel etter nærhet og sex – framstår som tomt og utilfredsstillende.
Etter en bursdagsfest for Glorias sønn der Rodolfo får møte hennes familie, lar regissøren oss i uvisse om hvem av de to som egentlig er mest selvopptatt og bundet av sin fortid.Jeg tror ikke helt på krumspringene historien etter hvert tar mellom dem, men den som til slutt blir lurt trill rundt på ydmykende vis, tar en finfin hevn, må man si.
Paulina García og Sergio Hernández gjør begge en grei innsats i hovedrollene, men gir lite innsyn i hvordan figurene innerst inne har det. Dermed slutter jeg aldri å tenke at å, så mange hemmeligheter vi mennesker prøver å skjule bak en maske når vi har levd en god stund.