Barne— og ungdomskolegjengen treffes igjen på fest 20 år etterpå, og plutselig er det som om man er 15 år igjen. Følelsene og minnene fra den gang, iblandet alkohol og utvalgte gode minner sørger for topp stemning. Så klinger Anna på glasset og reiser seg. Forteller en annen historie om "samholdet" og minnene. For det Anna husker fra skoletiden er mobbingen, utestengningen, skjellsordene. Boblene går helt ut av festen.
Med håndholdt kamera i øyenhøyde, er det som om vi selv er til stede på gjenforeningsfesten og kjenner alle følelsene rundt de vonde konfrontasjonene som følger. Det gjør nesten fysisk vondt. Ikke bare å føle gjennom Anna, men også å kjenne på følelsene og reaksjonene til klassekameratene.
Den kontroversielle, svenske kunstneren Anna Odell spiller seg selv i sin regidebut. Kanskje er mobbefortiden selvopplevd, men gjenforeningsfesten er det ikke. For Anna ble nemlig ikke invitert til klassens 20 års jubileum. Derfor laget hun en spillefilm om festen slik den kunne ha skjedd om hun var blitt bedt, og om hun hadde møtt opp og konfrontert sin gamle klasse. Ville de endelig sett henne da? Ville de bedt om tilgivelse for sine tankeløse handlinger? Eller ville de bare blitt irriterte fordi hun ødela feststemningen?
Men Odell stopper ikke der, selve festen er bare halve "Gjenforeningen". Da det blir klart at "gjenforeningen" er fiksjon, inviterer Anna sine gamle klassekamerater til å se filmen og diskutere den, en etter en. Konfrontasjonene er oppsiktsvekkende, både i form og innhold. Og gradvis tegnes det et bilde av både nåtid og fortid som ikke bare er svart- hvitt.
I "Gjenforeningen" belyses altså temaet mobbing gjennom direkte konfrontasjon mellom mobbeoffer og mobber på en voldsomt effektiv og nifst tankevekkende måte. Det er så lett å fordømme handlinger og reaksjoner. Men hvordan ville vi selv reagert? Som et gnagsår kverner tankene, særlig fordi det slett ikke er så opplagt hvilken knagg vi skal henge vår sympati og antipati på.
Minst like interessant og mesterlig som selve mobbetemaet er håndtert, er Anna Odells kunstneriske prosjekt med "Gjenforeningen". Som med Karl Ove Knausgårds "Min kamp" kan "Gjenforeningen" være utlevering av virkelige mennesker, forkledd som "drama". Eller er det egentlig motsatt: Fiksjon forkledd som halvdokumentar? Sterkt er det uansett.
Skillet mellom virkelighet og fiksjon er uansett sømløst, og egentlig ikke så viktig. Offerets behov for oppgjør gjennom konfrontasjon er det som driver historien framover og får oss til å følge fjetret med. Selve konfrontasjonen, upassende og sosialt uintelligent, men samtidig logisk og helt på sin plass, er det som får følelsene til å syde og tankene til å kverne. Og gjenkjenneligheten. Feigheten. Selvforsvaret. Selvopptattheten. Sånn er vi altså: alltid oss selv nærmest. Alle som en.
"Gjenforeningen" er tvers gjennom imponerende. Den sier mer om mobbingens natur enn tusen holdningskampanjer. Uten å gi noe svar.