"Glassdukkene!". Regi: Nils Gaup. Med: Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad, Reidar Sørensen, Anja Saiva B. Bjørnstad, Gard Elvenes, Gjertrud Jynge. Manus: Stein Leikanger. Norge 2014. 1 time 32 minutter. Aldersgrense: 11 år, frarådes barn under 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Man får den dårlige følelsen allerede i åpningsscenene. Noen lettkledde studiner fester på utestedet Driv, spilt av kvinner med null erfaring foran kamera. Hadde Gaup vært en god nok personinstruktør, burde setningene kommet lett og naturlig.
Attpåtil lar han legestudent Lisa Beck fike til en mann etter en antatt fornærmelse, noe som virker lite troverdig. I vår kultur skal det vanvittig mye til for at en kvinne tyr til slag, all den tid hun kan gi ham en iskald skulder.
Ørefiken i starten kunne jeg saktens ha oversett, hadde ikke regissøren gjentatt grepet midtveis. Da lar han en sint, sørgende mor slå til politietterforsker Eira fordi han ikke har funnet datteren hennes i tide.
Lite oppfinnsomt
Slike detaljer blir man dessverre opphengt i ved synet av denne thrilleren i stedet for å oppleve sitrende spenning. Altfor mange scener er tatt opp i kjedelige interiører der noen kommer inn en dør og snakker med en annen. Hvorfor ikke mer oppfinnsomhet i bruken av Tromsø-naturen, Gaup?
Hvorfor Gjertrud Jynges psykolog har ansvar for studinene, får man ingen forklaring på. Hvorfor filmen heter "Glassdukkene" forblir gåtefullt. At to Kripos-medarbeidere spiller minimale biroller, blir scenefyll, og politisjefen i Tromsø framtrer som en trøtt parodi.
Ser merkelig ut
Men det merkeligste regigrepet er dette: Morderen står på en øde vei og forlanger å få drivstoff fylt på tanken i fluktbilen han har kjørt tom. Bensin helles fra en kanne, mye søles på asfalten. Sigarett tennes, glo faller, Gaup bygger opp til eksplosjon, men tror dere den kommer?
Hah – nei. Det ser mildt sagt merkelig ut.
Så synd. For det pene man kan si om "Glassdukkene", er at Aslak og den nye makkeren hans, Kine, utformes med god energi av de dyktige skuespillerne Stig Henrik Hoff og Lena Kristin Ellingsen (huskes fra "Mammon").
For svak story
Da er det sørgelig at historien de skal nøste opp, ikke er sterk nok. Den er hentet fra krimforfatter Jorun Thørrings første bok om den samiske etterforskeren Eira, men viser seg å inneholde klisjéfylte elementer av typen moralsk indignasjon over egoistisk selvrealisering blant kvinner så vel som menn. Unnskyld, men så vagt må det uttrykkes for ikke å røpe hvem som tar unge kvinner av dage.
Eira er en likandes kar og den skikkelsen man blir best kjent med. Kine er en friskus jeg gjerne skulle sett enda mer av. La oss håpe at del 2 av den planlagte thrillertrilogien blir langt mer fartsfylt og spennende.