"En prest og en plage". Regi/manus: Fridtjof Kjæreng. Med: Børre og Ragnhild Knudsen. Norge 2014. 1 time 15 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Regissør Fridtjof Kjæreng har heldigvis ikke laget en debattfilm om selvbestemt abort. Dokumentaren består i stedet av skildringer fra ekteparet Knudsens liv i et naturskjønt Balsfjord der den hardt Parkinson-rammede, 76 år gamle Børre strever seg gjennom dager og netter, utrettelig støttet av kona Ragnhild.
Fortid og nåtid
Episoder fra nåtiden og refleksjoner over fortiden kryssklippes med arkivklipp fra da Knudsen og hans kollega Ludvig Nessa aksjonerte mot sykehus i årene 1978-84, protester som ble møtt med heftig motstand fra aborttilhengere samt et stort medieoppbud. Filmens sterkeste scene – sett med dagens øyne – er da en kvinne legger hånden over Knudsens munn for å få ham til å tie.
Gerd Liv Valla har helt rett da hun nylig skrev at det i dag er et massivt flertall på Stortinget og i befolkningen for at selvbestemt abort skal være norsk politikk. At Kjæreng gir Knudsen en talerstol i norske kinoer, bør ikke bekymre en eneste aborttilhenger. Snarere bør dokumentaren ses som en øvelse i å tåle at et kompromissløst menneske ytrer seg.
Såre trekk
Da vil man oppdage at denne kopien av Ibsens Brand har såre, menneskelige sider. Det er underlig å høre forkjemperen for det ufødte liv si at plagene han nå lider av, tidvis frister ham til å be noen gjøre slutt på hans eget liv. Det er også sterkt å lytte til kona og en datter som får fram at farens kamp har gått hardt ut over Knudsens fem barn.
Dessverre sliter Kjæreng (regissør av "Snøhulemannen") med å fylle de fem kvarterene med variert nok stoff. Han fortaper seg i unødvendige detaljer rundt behandlingen av Knudsens sykdom. Men på sitt beste gir filmen et forunderlig innsyn i en mann som våget å gå fullstendig motstrøms.