Mary Poppins, ja. Den flygende barnepiken i Julie Andrews skikkelse, som lyser opp livet for familien Banks. I 1964 laget Walt Disney filmen, inspirert av en populær barnebok skrevet av britiske P. L. Travers. Men hvordan ble Mary Poppins til? Hvorfor ble filmen så annerledes enn boka? Og hvorfor måtte Disney slite i over 20 år for å få laget filmen? Svarene får vi i "Saving Mr. Banks".
Året er 1961, og Walt Disney (Tom Hanks) øyner endelig håp til å sikre seg filmrettighetene. P.L.Travers, (Emma Thompson) er en bisk, eldre britisk dame, som er ekstremt imot å selge sitt hjertebarn til Hollywood-kommersen. Men nå trenger hun penger. Derfor lar hun seg lokke til å krysse Atlanteren for å se hva Disney & co har planer om å gjøre med historien før hun EVENTUELT gir etter.
Kulturkollisjonen er total mellom formelle Travers og joviale Disney, glitrende spilt av Thompson og Hanks, og også mellom Travers og resten av filmteamet og hele byen Los Angeles. Komisk, og når manuset skal gjennomgås blir det direkte ellevilt.
Parallelt følger vi forfatterens barndom. Og gradvis pensler det seg ut en sammenheng. Vi ser Mary Poppins' inspirasjonskilde, går via en alvorstynget og pedagogisk barnebok til en munter og håpefull filmmusikal. Og vi forstår etter hvert hvorfor detaljene er så viktige og personlige for mrs. Travers.
Skildring av hvordan kompromisser, filing og flikking tar historien til filmlerretet som noe helt annet, men likevel det samme, er uhyre interessant å følge.
Men "Saving mr. Banks" er nok akkurat som filmen "Mary Poppins". Søtere, mer skinnende enn virkeligheten. Helt Hollywood, altså.