At promp og fis er fryktelig morsomt, det er noe barn i alle aldere vet veldig godt. Og når Jo Nesbøs elskede bok om Doktor Proktor og hans praktoppfinnelse prompepulveret endelig kommer på kino, både smeller, braker og hviner og ryker det i romperaketten til alle som inntar pulveret. Fargerikt, skrudd, boblende eksentrisk, velspilt og kreativt alt sammen. Men morsomt? Ikke så morsomt som det kunne vært, faktisk. Overraskende nok.
Doktor Proktor (Kristoffer Joner) er den mystiske skrotnissen i et velstående nabolag der solen alltid skinner, hagene er svære og alle foreldre er selvopptatte og helt ko-ko. Lise (Emily Glaister) med flettene er ensom etter at bestevennen har flyttet fra gata. Så heldig da at bittelille, rødhårede Bulle (Eilif Hellum Noraker) flytter inn! De to ikke bare finner hverandre, de utfyller hverandre i alskens kreative ideer og påfunn. Når de blir kjent med Doktor Proktor og oppdager prompepulveret han har funnet opp ved en feiltakelse, får de to en glitrende, ellevill forretningsidé.
Og Doktor Proktor, som selv setter stor pris på en skikkelig promp, blir inspirert til å utvikle prompepulveret videre. Enda mere og større promp! Men selvfølgelig: noen har onde hensikter og er villige til å gå langt for å sikre seg det festlige pulveret, som bokstavelig talt går helt til topps. For eksempel gatas andre oppfinner: Herr Thrane.
Livet i det småsurrealistiske eventyruniverset er befolket med kjente karikaturer: Atle Antonsen holder seg hårfint på rette siden av fullstendig parodi på den smellfeite og sigarrøykende riking-svindleren Herr Tharne, fullt utstyrt med nordlandsdialekt, hentesveis og ufordragelige unger. Den mystiske Doktor Proktor viser seg å være den eneste normale voksne i hele nabolaget.
Visuelt er "Doktor Proktor og prompepulveret" en saftig og fyrig fest med sine sprakede farger, fiffige kostymer og interiører, og eksentriske ansikter i tette nærbilder filmet nedenfra. Her er mye overspill, men det kler prompeuniverset veldig godt. Prompeeffektene, både til værs og til lands, er fiffig løst. Like heldig er ikke den store variasjonen i kortvokste Bulles relative høyde gjennom filmen, den varierer merkbart.
Kristoffer Joner er et svært så sympatisk og blidt oppfinnergeni. Nesten litt underspilt er han en avslappende kontrast til overspillet hos de andre voksenfigurene. Og sannelig dukker ikke også vår lokale Bjarte Tjøstheim opp som nynorsktalende politimannklisjé i en liten rolle.
De to store barnerollene er også glimrende besatt, selv om Lise har en litt vel skingrende og monoton stemme til tider.
Men regissøren har lagt mer vekt på gjøre filmen eksentrisk og fiffig enn på å være morsom. Det føles som om han prøver litt for hardt å tekkes den voksne delen av publikum. Referanse til fengselsvoldtekter, alskens uttrykk for promp og rompeattributter og de karikerte rollefigurene bare understreker følelsen av at denne filmen er litt for voksen for dem som elsket boka. Dermed havner filmen sånn midt i mellom: kjekk nok, men ikke helt tilfredsstillende for verken store eller små.