Gjennom hele karrieren har den danske filmregissøren Nils Malmros laget filmer som er svært nære og basert på egne opplevelser. Nå, på sine eldre dager, har han begått den mest personlige av dem alle.
"Sorg og glede" tar for seg den intenst vonde tragedien som rammet familien hans på begynnelsen av 80-tallet. Da han var på høyden av sin karriere, drepte hans kone parets ni måneder gamle datter i et psykotisk anfall. Gradvis får vi hele historien om ekteparet Johannes og Signe, fra de møttes og til tiden etter tragedien: Jussen, bakgrunnen, skyldfølelsene, tilgivelsen og positivt overraskende forståelsen fra samfunnet rundt.
Selv om mange år er gått siden tragedien, spørs det om ikke Malmros har vært for følelsemessig involvert i historien, som i seg selv er både sterk, tragisk og oppløftende. For Malmros har veldig mye på hjertet om både skyldfølelse, tilgivelse og den store kjærligheten som overvinner alt. For mye. Filmen føles autentisk nok, skuespillerne gir alt og mer til. Men det er som om noen brikker mangler for at man fullt ut skal forstå følelsesskiftene. Paradoksalt nok særlig hos Johannes, som er Malmros' jeg-person i denne metafilmen. I sin iver etter å skildre følelsene til foreldre, svigerforeldre og sin syke kone, har Malmros langt på vei utelatt sitt eget indre følelsesliv. Johannes blir derfor for mekanisk og utvendig til at han virkelig beveger.