"Dallas buyer's club" Regi: Jean-Marc Vallée. Med: Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn, Denis O'Hare, Michael O'Neill med flere. USA 2013. 1 time 57 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Dramaet bygger på en sann historie om Ron Woodroof, en elektriker i Texas som fikk en langt framskreden aids-diagnose i 1986. Det første problemet er at regissør Jean-Marc Vallée skildrer fyren som så sløv, rusa og utsvevende i sin livsførsel at det er vondt å tro at han plutselig har kraft til å oppsøke biblioteket for å lese seg opp på eksperimentell aidsbehandling med et medikament kalt AZT.
Nå vel. En sykt nedslanket McConaughey gjør sitt beste for å gå i spagat mellom de to personlighetene som manusforfatterne gir ham, dels den homofobe horebukken Ron som nedlegger damer i stallen mens det pågår okserodeo i manesjen utenfor, dernest den energiske kremmeren som drar til utlandet for å skaffe alternativmedisin til aidspasienter som ikke har råd til eller tar skade av AZT. Den virkelige Woodroof klarte det siste, mens rodeoimaget er en fiksjon.
Det andre problemet er filmens syn på medisinering. En amerikansk lege som har mistet lisensen i hjemlandet og derfor praktiserer i Mexico, forklarer helten at AZT er livsfarlig, hvorpå Woodroof skifter til en cocktail med andre piller parallelt med at han starter salg til andre.
Er filmen dermed en hyllest til alternativmedisin versus medikamenter godkjent i USA? Er dette den lille manns kamp for å avsløre at helsevesenet tilbød dødelig AZT, illustrert ved at den tar livet av den transkjønnede Rayon?
Men i siste øyeblikk slår filmen beina under et slikt budskap. En sluttekst forteller at AZT i små doser har hjulpet millioner av pasienter. Dermed ender dramaet som en ordinær historie om hvor lite man i aidsens barndom visste om hva som hjalp mot en snarlig død. Samt et forsvar for individets rett til å medisinere seg selv.
Greit nok, men ikke mer.