I åpningsscenen vises en direkteoverføring fra Teheran, hvor et tv-team lager en i overkant positivt vinklet reportasje om hvordan amerikanske styrker bruker roboter til å overvåke befolkningen og luke ut mulige terrorister. Det hele kan leses som en kritisk kommentar til amerikanernes utstrakte bruk av militære droner, men bidrar også til å etablere konflikten vi husker fra den første filmen: Kan og bør roboter i sikkerhetens navn overta oppgavene som til nå har vært skjøttet av levende politifolk?
Svenske Joel Kinnaman spiller politimannen Murphy, mennesket som blir til Robocop. Kinnaman er ikke nødvendigvis det man forbinder med en tegneserieaktig actionhelt av dette kaliberet. Han er lang og hengslete, med snilt hundeblikk og et varmt kjærlighetsliv. Når han blir hardt skadd etter et drapsforsøk, er det kona som godkjenner prosjektet med å redde det lille som er igjen av ham inn i en robotkropp. På denne måten blir forholdet til ekteparet Murphy innlemmet i historien, og skaper en nerve som ikke var der i 1987. Manusforfatterne har også latt Murphy beholde minnene fra sitt tidligere liv, og dermed mye mer av sin menneskelighet. Dette gjør at kampen mellom mennesket og maskinen får mye større plass. Heldigvis går det på ingen måte på bekostning av det til tider spektakulære actionnivået. Michael Keaton er glimrende som den tilsynelatende sympatiske sjefsskurken, og Samuel L. Jackson som selvhøytidelig og indignert programleder er en sann fornøyelse.