— Sir, jeg har tråkket på en landmine!
— Hvorfor det?
— Fordi det er en kjedelig dag.
Sånne små "morsomheter" er krigsfilmen "The Monuments Men" full av, Lystig musikk også. Kledelig er det ikke. Men verre er det at det svekker både spenningen og tyngden på det som er et svært interessant tema: kunstens og kulturens viktighet for historien og nasjonal identitet. Regissør, med-manusforfatter og hovedrolleinnehaver George Clooney trodde altså ikke at historien, som er basert på virkelige hendelser, kunne fenge nok i seg selv. Synd.
Kunstprofessor Frank Stokes (George Clooney) får president Roosevelts godkjennelse til å opprette en gruppe som skal jobbe for å redde bygninger, monumenter og kunstverk fra nazistenes plyndring i et krigsherjet Europa.
— Ødelegger du kulturen til en hel generasjon, er det som om de aldri har eksistert, argumenterte han.
Et diskusjonsverdig utsagn. I dag tar vi det som en selvfølge å oppleve "Mona Lisa" i Paris og "Nattverden" i Milano. Slik hadde det ikke vært om Hitler hadde fått viljen sin. Samtidig virker det meningsløst, nesten smakløst, å prioritere kunstverk mens millioner av mennesker dør på slagmarken og i gasskamrene.
Gruppen "The Monuments men" er snart involvert i en kamp mot klokken for å finne og så redde de stjålne kunstverkene. Ikke bare fra Hitler, men etter hvert også fra russerne. Dette blir aldri så spennende som det burde ha vært, temaet blir aldri belyst slik det burde. Humrehumor og amerikansk patriotisme tar for mye plass.
Og hele tiden dveles det på røyking, i vanvittige mengder. Visstnok fordi det er historisk korrekt. Var alle kjappis-morsomhetene også det?