Der forrige film brukte de første 20 minuttene til å komme i gang, er det så til de grader rett på sak i oppfølgeren. Vi får først en ekstrem kortversjon av den første filmen, hvor Vegar Hoels rollefigur Martin ender opp som den eneste overlevende etter en hyttetur som blir forstyrret av en gjeng blodtørstige nazizombier. I løpet av den blodsprutende finalen må han amputere sin egen arm med motorsag etter å ha blitt bitt av en zombie, og så slipper han unna. Nesten.
Handlingen i oppfølgeren starter akkurat der den forrige slapp. Etter å ha revet av zombiesjefen Oberst Herzogs arm i et vilt fluktforsøk, sovner Martin bak rattet på grunn av P1, for så å våkne på sykehuset. Det viser seg at han er mistenkt for alle drapene i forrige film. Som om ikke det var nok, har legen klart å montere på ham Herzogs arm, som han trodde var Martins egen. Denne har en slags superkrefter og egen vilje, noe som får en rekke uheldige utslag. Martin rømmer fra sykehuset, kommer i kontakt med noen tilsynelatende proffe, amerikanske zombiejegere, og kjører av gårde for å stoppe de udøde tyskerne. Samtidig mobiliserer zombiene og setter kursen mot nærmeste tettsted. Og fortsatt er vi bare en liten halvtime ute i filmen.
Blant ingrediensene i denne blodige suppa finner vi blant annet tilreisende amerikanske nerder med høyt utviklet Star Wars-fetisj, en museumsarbeidende emofyr som nesten klarer å komme ut av skapet, Bjarte Tjøstheim som bannende prest og en politistyrke som får gjengen i Kopps til å virke kompetente. Kristoffer Joner er fantastisk som tidenes søteste og mest uheldige zombie.
Innvollene flommer i alle retninger, og de udøde stikker og hogger hverandre i hjel gang på gang. Faren ved å bruke overdrivelsen som et av de fremste virkemidlene, er selvsagt at man risikerer å drepe sine egne poenger. Det skjer et par ganger, og da oppstår en slags parodi på parodien-øyeblikk. En del elementer er også bedre tenkt enn utført. Spesielt prestasjonene til den amerikanske zoombiejegergjengen er haltende til tider.
Man kan gjerne velge å parkere "Død snø" som en renraset sjangerfilm, men dette blodige eposet har litt av hvert å by på for alle med sans for morbid, og ofte riktig banal, humor. Så lenge de tåler å se sjenerøse mengder blod, innvoller og stump vold, altså.
Vegar Hoel var den klart beste i forrige Død snø-film, og det var derfor en stor glede at han fikk lov til å leve videre i neste film. I denne får han brukt enda mer av sitt potensial som komiker, men uten at det går på bekostning av spenningen. Og når du tror at Wirkola ikke kan dra det lenger, slår han til med en avslutning som er noe av det sykeste jeg har sett på veldig lenge. I denne sammenhengen sier det en hel del.