"Så, far, så sønn". Regi/manus: Kore-eda Hirokazu. Med: Fukuyama Masaharu, Ono Machiko, Maki Yoko, Lily Franky. Japan 2013. 2 timer. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Voksen.
Den erfarne regissøren Kore-eda Hirokazu får en til å gruble: Hva skjer inni hodet til foreldre som innser at barnet de oppdrar, ikke bærer deres gener? Og at deres kjødelige avkom har vokst opp i en annen sosial klasse enn deres egen.
To ulike familier
Når Hirokazus film blir så tankevekkende, skyldes det kontrasten han skaper mellom de to familiene som er rammet. Herr og fru Nonomiya har gitt sin antatte sønn – den forsiktige Keita – en overbeskyttende, regulert oppdragelse. Barnet skal særlig oppfylle sin arkitektpappas ambisjoner. Moren går hjemme med gutten i en strøken, urban blokkleilighet, faren jobber mye og orker knapt å leke når han er hjemme.
Hadde Keita vokst opp hos sine biologiske foreldre, herr og fru Saiki, hadde han fått et helt annet liv. Familien bor i et slitt hus og oppdrar tre unger på livlig vis. Den forbyttede er blitt til den utadvendte Ryusei. Pappaen reparerer leker, tar barna med på tur og løper med drager.
Født sånn eller blitt sånn?
Filmtittelen "Som far, så sønn" blir etter hvert mangetydig. Det er lett å tenke at Ryusei trakk lykkeloddet da han havnet hos mer barnevennlige foreldre. Er de to guttene født sånn eller blitt sånn? De to barneskuespillerne er usedvanlig gode.
Synsvinkelen ligger i stor grad hos herr Nonomiya som må lære at hans kjølige, ambisiøse tilnærming til barn, nedarvet fra hans far igjen, ikke fungerer. Men hva skjer når foreldreparene prøver å gjøre om på forbyttingen? Her er flere scener både såre og lattervekkende.
Det slående er at filmen appellerer til universelle følelser rundt foreldreskap, samtidig som den avslører trekk ved japansk tenkemåte som virker fremmede. Gå og se.