David Wozniak (Vince Vaughn) er den sorten fyr som vikler seg inn i trøbbel som alltid avler mer trøbbel. I all sin ubetenksomhet er han både sjarmerende og godt likt, men i godt voksen alder er han en treig sjåfør for farens slakterforretning, han skylder penger til farlige folk, og hans gravide kjæreste vil helst klare seg uten ham, fordi han ikke har noen retning i livet. Det er stressfremkallende bare å følge den mannebabyen gjennom dagliglivet.
Så får han vite at den private sædbanken han donerte til for god betaling i ungdommen delte ut produktet hans i øst og vest. Han som aldri har ønsket seg barn, er far til 533 barn. 142 av disse har gått sammen om å saksøke ham for å få vite hvem som er faren deres, som går under donornavnet "Starbuck" er. Da sjokket har lagt seg, blir David nysgjerrig på hvem disse unge, voksne ungene hans er.
Temaet anonym sæddonasjon er aktuelt nok: nylig var det på nyhetene at rundt 2500 barn blir født i Norge hvert år uten registrert far. Mange av disse stammer nettopp fra en anonym sæddonor. Altså en varm potet med mange konsekvenser. Men disse feies lett og lystig over i "Delivery man". Enkle humorpoeng og rørende hjertevarme er viktigere. Greit nok.
"Delivery man" er kategorisert som komedie, men særlig morsom er den ikke. Greit nok det også, den har hjertevarme så det holder. Men med enkle grep kunne filmen være både hjertevarm og mer interessant. Om ikke både handling og persongalleri hadde vært litt smartere. Om bare de juridiske sidene av saken ikke hadde vært så ubegripelig banalt presentert.
Vince Vaugh er med i omtrent hver scene, og er – Vince Vaughn. Verken mer eller mindre.