I et kott hos København-politiet sitter politietterforsker Carl Mørk. Mutt går han gjennom og gamle, henlagte saker. Degradert etter en lei episode som drepte makkeren og lammet kompisen. Assistenten Assad er muntrere, føler seg forfremmet etter år på lageret. Carl stanser ved den fem år gamle saken om politikeren Merete Lynggaard som forsvant sporløst. Henlagt som selvmord, men Carl tviler. En ufattelig nifs og klaustrofobisk sak venter.
Den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsens romaner om den arrogante Carl og den godmodige Assad i Avdeling Q for henlagte saker har nådd en stor leserskare også i Norge. Adler-Olsens univers har skilt seg fra den såkalte Scandinavian noir-bølgen (Broen, Forbrydelsen, Stieg Larsson-trilogien etc.) med et nesten absurd persongalleri og en fin, tørr humor. Og krimsakene de to tar for seg er som skapt for å filmatiseres. At valget falt på kinolerretet greit, men underlig. Det oser ganske så tradisjonell tv-krim over produksjonen. Valget speiler antakelig ambisjonene produsenten Zentropa har for serien.
Adler-Olsens store styrke er plottene. Oppkonstruerte og helt på grensen til hva vi kan tro på, men alltid besettende spennende fortalt og med interessante persongallerier og bakgrunnshistorier. Spørsmålet er ikke nødvendigvis hvem som gjorde det, men like ofte hvorfor og hvordan.
"Kvinnen i buret" er en svært lovende start på serien om Avdeling Q, og Nikolaj Lie Kaas og Fares Fares er utmerkede valg som henholdsvis Carl og Assad.
Men nå er det vel snart nok deppefjes og gråtunge regndager i skandinavisk tv-krim. Neste gang må det bli mer Assad-moro og kanskje et lite smil fra Carl. Så grå og tunge er vel radarparet ikke.