Storslagent er det rette ordet. Både for det sanselige inntrykket, og for de visjonene regissør Carl Erik Rinsch nok har hatt i hodet for filmen. Lekkert, fint og flott nok det, helt til dataanimasjonen blir for tydelig. Men storslagne landskaper, svulstige ord i korte setninger, pompøs musikk og fargesprakende kostymer og interiører i seg selv skaper ikke engasjement og spenning. Det gjør det heller ikke å krydre Japans nasjonalepos med eventyrfigurer som må være smuler fra Ringenes Herre-filmenes monsterbord.
"47 Ronin" er Hollywood-versjonen av den i utgangspunktet virkelige historien om 47 ronin, herreløse og utstøtte samuraier, som på begynnelsen av 1800-tallet hevnet komplottet og drapet på sin mester på en måte som den dag i dag representerer japansk identitet og kultur rundt ære og lojalitet. Språket er engelsk, og for den universelle (sex)appellens skyld er den utstøtte krigeren Kai (Keanu Reeves) bakt inn i eposet. Reeves spiler den geniale krigeren og sverdsvingeren med steinansikt og en litt stakkarslig utstråling. Ikke hans beste rolle, dette.
"47 Ronin" er til tider direkte kjedelig, og greier aldri å vekke mer enn lunken interesse. Sånn kan det gå når lekker og fiffig overflate trumfer karakterdybde og relevans. De sentrale æresbegrepene er fremmede og utdaterte, nesten latterlige slik de framstilles med største alvor her. Når både vakker, giifteferdig prinsesse, halve kongeriket, eventyrmonstere og skurker med ondt glis blandes med velkjente, fåmælte grep fra tradisjonell, østasiatisk filmestetikk, er man farlig nær karikaturen på både den ene og andre sjangeren.
Lurer på hva japanere flest synes om denne banaliseringen av nasjonaleposet.