"Den store skjønnheten" (La Grande Bellezza). Regi: Paolo Sorrentino. Med: Toni Servillo, Carlo Verdone, Sabrina Ferilli, Carlo Buccirosso med flere. Frankrike/Italia. 2 timer 22 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
"Den store skjønnheten" er et overflødighetshorn av tablåer fra Roma. Her utfolder et knippe mennesker fra byens sosietetsliv seg, ofte på tåpelig og dekadent vis, men i de vakreste omgivelser og akkompagnert av perlende korsang og annen kunstmusikk, men også heftige teknorytmer.
Surrealistisk kontrast
Regissøren skaper stadig en surrealistisk kontrast mellom det forgjengelige mennesket som forsøker å bekjempe kroppens forfall, og den evige stads skulpturer som står der i stivnet skjønnhet. Filmen er tydelig inspirert av Sorrentinos landsmenn, regissørene Federico Fellini og Michelangelo Antonioni.
Flere scener er lagt til en takterrasse med utsikt til Colosseum der den 65-årige Jep Gambardella holder hus og hoff og endeløse fester. Han levendegjør livsleden og forstillelsen hos en person som har lært seg alle sosiale knep for å tviholde på tittelen Kongen av Romas sosietet.
Anger finnes knapt i Jeps mentale vokabular, likevel ledes han ut i savn og sorg – hvorfor ga han aldri ut mer enn én prisbelønt debutroman? Hvorfor glapp en ungdomskjæreste for ham? Hvorfor triller tårene hans i en venns begravelse skjønt Jep har som leveregel aldri, aldri å gråte, bare å posere i slike stunder.
Fattigdom
En annen grell kontrast oppstår mellom sosietetens luksusliv og den eldgamle nonnen som nekter å la seg intervjue om sitt liv i fattigdom: "Man snakker ikke om fattigdom, fattigdom er noe man lever," sier hun.
Dette er en film til å bli trist og vemodig av, samtidig som man blir lykkelig betatt av den store skjønnheten som Sorrentino pakker sine forfengelige menneskeskikkelser inn i.