Warhol er fremdeles en av samtidas mest kjente bildekunstnere, men han virker mest som en kult-erklært yppersteprest for det innholdsløse i kunsten. Warhol lekte rundt i perverterte ytterkant-områder hvor han var relativt trygg for latter fordi 1960-tallet var en erklært safeplace for alle selvhøytidelige. Dette var etikettenes tid. Kunstnere skapte først og fremst magiske egen-betegnelser og forholdt seg til dem, slik næringslivsfolka gjør i dag. Den litt emne fornemmelsen av masse-svindel har de to tidene felles.
Men filmen handler om Edie Sedgwick, ei overklassejente som på rike sekstitallsjenters vis brøt ut av et iskaldt og nedverdigende establishment for å eksperimentere i farmasøyt-avantgardens lekegrind.
Filmen er egentlig fæl. Edie har blant annet et samleie med Bob Dylan som likner en Shannon Tweed-film. Dylan fikk navnet sitt fjernet fra filmen fordi han fikk skylda for damas død, og rollen er kalt «musician».
Men historien holder likevel taket. Sienna Miller er kanskje en god skuespiller, for Edie S. blir en så patetisk person at filmen faktisk formidler noe varig og generelt om den uutslettelige, kyniske undertrykkelsen av kvinner som også intellektuelle og kunstneriske miljøer representerer. Filmen burde vært kalt «Fucktory girl», for den tilsynelatende frittenkende avantgarden forholder seg egentlig bare til grunnleggende parringsbehov akkurat som andre nattklubbgjester. Alt snakket er rekesalat på pølsa.
Sedgwick er også med i Dylan-filmen «I'm not there», hvor hun heter Coco.