Denne gang ikke fordi alle computerspill-nerdene elsker Sandra, for de er blitt 40 år og kjøper sex i Thailand nå. Denne gang fordi Sandra B. er blitt middelaldrende, og hun kler den småbåtrunde kroppsligheten som rammer kvinner over førti som en gudehyllest og omdanner fra frø til frukt.
Dessuten førtiåringenes hoved-biotop. Forstadsro, husbank-inspirert computermusikk av Herr Pling Plong, hjemmehustrujogging, langt på dag-dusj, støvtørking, skittentøysortering. Hvem trenger actionfilmer der latinamerikanere blir skutt av sesongens tøffeste femtiåring når det finnes thrillere som dette? vil sarkastikeren utbryte med restene av julens nøtter mellom fortennene.
Men det blir så bra. Mystisk beskjed på telefonsvareren fra ektemannen. I thrillere har folk ennå telefonsvarere. I virkeligheten har de mobiler, men dette er livet på forstadiansk. Så kommer politiet til fru Hanson. Ektemannen er død i bilulykke.
Nei, det viser seg ikke at han var kvinne, han hadde ikke snorten familier i Uhaha – men når Sandra B. våkner neste morgen, ligger han lys levende i senga. Den døde ektemannen lever, og han aner ikke at han er i ferd med å bli begravet.
Det betyr at Bullock hopper i tid. Når folk fører så kjedelige liv at de ikke merker forskjell før cornflakespakka er tom, skjer det av og til. Tiden blir ett. All tid er samtidig. Du er jeg, jeg er du, vi er alle sammen og jeg er hvalrossen.
Så er mannen død igjen, og dr. Roth kommer og tar en Britney på Sandra Bullock.
Alt dette er spennende på en irriterende måte, for du blir forbanna av at det er sånn, som du blir forbanna når det regner på julaften mens folk i Trysil går skitur i puddersnøen langs hu jordmor Matjas hagebord. Men sinnet er behagelig, siden «Forvarselet» er en snedig film som forteller lange sekvenser i reine bilder. Skuespillerne stanser ikke og forklarer hva det der som skjer, du må finne ut mye sjøl ut fra hva du ser. Det betyr at den tyske regissøren Mennan Yapo er ambisiøs, og at filmen antakelig er bedre enn den føles.