Forbildene til manusforfatterne Patrik Syversen og Nini Bull Robsahm har vært «Motorsagmassakren» og andre klassikere. I horrorfilmtradisjonen utøves volden ofte idet troskyldige mennesker forlater byen. Ute på landet, i den mørke skogen, fjernt fra all sivilisasjon, starter brått den mest irrasjonelle, blodige menneskejakt. Hvorfor ugjerningsmennene er så rå og onde, får vi sjelden forklaring på.
Syversen, som også har regien, forteller slutten først. Slik får vi straks et sjokkartet inntrykk av hvilken brutal nedhogging som utfolder seg. Med tause, skjeggete grantrær som passive vitner.
Dermed er uroen plantet i mitt mellomgolv, og regissøren kan ta fatt på starten: Fire ungdommer er på tur i folkevognbuss til hyggehelg i skogen. 1974-miljøet er glimrende ivaretatt der gjengen raster på en slitt veikro med eldgammel bensinpumpe. Et skeptisk, for ikke å si skummelt, lokalt klientell setter tonen.
Så er det bare å vente til uhyggen setter klørne i våre venner. De fire skuespillerne Henriette Bruusgaard, Lasse Valdal, Nini Bull Robsahm, Jørn-Bjørn Fuller-Gee er dyktige til å bygge opp misstemning, for deretter å fylle rollene med stigende skrekk.
Likevel, filmskaperne har ikke gjort det helt enkelt for seg å holde spenningen oppe i vel én time. Der andre filmer (Severance) legges til et avsidesliggende hus som gir visuell variasjon, må aktørene i «Rovdyr» stabbe endeløst rundt i lyng og kratt. Det truer midtveis med å bli ensformig.
Men ved hjelp av imponerende lydkulisser forsterkes angsten. Denne skogens onde troll setter støkk i ofrene med skremmende lyder. Selv fugletriller smittes av uhyggen og blir truende. Meget bra effektbruk.
Skjønt Robsahm og Syversens filmdebut står seg godt mot sjangerkravene, kan man likevel spørre: Kunne de i stedet tøyd tradisjonen i en ny retning? Slik Christopher Smith i «Severance» la inn svarthumoristisk ironi for å ramme vestlig krigsindustri.
Slike øvelser kan vi håpe på i neste forsøk.
kristin.aalen@aftenbladet.no