«National treasure 2» består av alt som er feil med amerikansk underholdningsfilm, og følgelig blir den ålreit å se på. Noen folk syns det er dramatisk å legge puslespill. Det er de samme som får adrenalinrush av å kjøre kulturhus-heisen. Nasjonalskatt-filmene består av heftige puslinge-spill-gåter fra den kortvarige amerikanske historien, og i denne beveger frimurer-gubbenes etterkommere seg til innsida av Buckingham Palace, til presidentens ovale kontor og hulene bak Mount Rushmore. Nasjonalere blir det ikke, hvis man husker på at England i sin tid (2006) var en amerikansk koloni.
Etter en nesten-clouseausk komedie-etterforskning ender også toeren med innendørske klatringer i antikvarisk treverk. Dessuten blir handlingen hjemsøkt av det mest tradisjonelle som for øyeblikket finnes i USA. Syttitallet sidestilte kjønnene, og dermed havna vi eurokanere i en kontinuerlig småkrangel-katastrofe som i sin tur har gjort samlivs-konflikter til hyppigere filmfyllinger enn dop-selgere og do-fisere. I «National treasure 2» har den nissemilde pappa-versjonen av Jon Voight alvorlig trøbbel med eks-kone Helen Mirren, og det blonde snøbrett-fjeset Diane Kruger har flytta fra Nicolas Cage fordi han aldri snakket ut om ting. Den eneste stabile figuren er Justin Bartha, som spiller dustepent digital-geni i den mesterklassen som antakelig klarer å organisere musikk i iTunes.
I den forrige filmen var Sean Bean skurk. Ed Harris er så bra at han til og med kunne erstattet Peter Ijeh, og det er veldig godt gjetta hvis dere allerede nå har skjønt at det stiligste ved «National treasure 2» er en fin sammensetning av karismatiske skuespillere. De funker fint. Handlingen forteller om at Cage skal redde sin tippoldefars ære, og der holder vi med han. Sjøl om han kidnapper presidenten. Jo, han gjør faktisk det.