Allen tilhører New York slik Tang Wa hører hjemme i Stavanger (nå risikerer jeg vel at han ringer og sier at han skal dele leilighet med deLillos på Frogner). Jeg skulle ønske at den overspente abstraksjons-sjongløren og erotiske dagdrømmeren ikke hadde fått det for seg at han må gjøre noe annet enn å spille tynnbeinte og bisetningsfile elsker-roller bare fordi han er blitt 73 år. Ingen har rett på et langt og suksessrikt liv i NY. Balanse-gudene straffer folk i himmelen for sånt sløseri. Så de siste årene lager Allen filmene sine i London, som forhåndssoning av allerede utmålt tortur. Der hører han ikke hjemme.
Jeg vet ikke riktig hva han har gjort med Colin Farrell og Ewan McGregor. Allen er spesialist på å gi et verdig liv til naive intellektuelle, men de to britiske brødrene virker litt som oppskaka versjoner av Knoll og Tott der de småpilser seg gjennom et byggesett med enkle problemer. McGregor treffer skuespillerinnen Angela og vil gjøre inntrykk på henne, Farrell skaffer seg 90.000 pund i gjeld og er seriøst arbeiderklasse-fortvilet mens busksvarte øyenbryn og hårlugg stritter i samme retning og gir inntrykk av en motvillig foranderthaler. For tilværelsen endrer seg uggent da brødrene blir tryglet av rike onkel Howard om de vil myrde Mr. Burns.
Her skal jeg ta en taus kunstpause. Det er ikke meningen å røpe hva de to velger. Men det er lov å si at det finnes to måter å følge opp problemstillingen på: 1) TVNorge-måten, der alle de opplagte tingene skjer slik de gjør i alle sedvane-moralske snusfornufter. 2) Det skjer noe som er aldeles overraskende, men likevel relevant. Ofte kan det forskrudde og paradoksale forårsake en sterkere følelse av moralsk viten enn det som ruller den smale sti på nedslitte dekk.
Med stor sorg og undring må jeg fortelle at Woody Allen velger TVNorge-måten, og at samtalene hans går i indre oppløsning og forsvinner foran ørene våre.