Filmen lunter rolig og retningsløst av gårde i vakkert hverdagsliv på landsbygda i sommerlig Slovenia. Til en grusom forbrytelse ødelegger alt.
Om du legger smørsiden til er «Gravhopping» en bildevakker, eksotisk film med små drypp av absurd humor og herlig balkanrock som konfekt. Karakterene er uglamorøse, og derfor «ekte».
Historien kretser rundt Pero og hans brokete familie og omgangskrets. Pero lever å av å være begravelsestaler i en liten slovensk landsby. Han lirer av seg den ene svadaklisjeen etter den andre i sine taler ved bårene, men rører og trøster likevel de sørgende. Så er det hans suicidale far, hans bilmekkende kompis Shooki, den skjønne Renata han gjør kur til. Og den døvstumme Ida, som gjør kur til Shooki ved å dukke uventet opp på rare steder.
Sånn går dagene, og kjedsomheten får deg til å lure på hva du skal ha til middag i morgen. For dette er mest av alt filmklubbfilm av det jålete og pretensiøse slaget. At filmen ikke har noe å si er forsøkt kamuflert ved å legge til absurditeter, musikk og andre elementer der vi skal forsøke å lese noe mellom linjene som egentlig ikke fins.
Først det siste kvarteret makter filmen å berøre, og det skikkelig også. Men det er altfor sent.
elisabeth.bie@aftenbladet.no