Det er omtrent like sannsynlig som om en knokkelkledd heavyrocker skulle gå inn i en nattklubb og si til Shirley med havrekrøllene at hvis du blir med meg hjem, skal du få se den minste penisen i hele New York. Ingen sier sånt. Ingen forteller ærlig om seg selv som 16-påring. Pubertet er bare en filmstil. Hvis kule saudiarabere på Sundance-stipend laget film om oppveksten i Dubai, ville de antakelig ha påstått at de hang rundt på moskéhjørnene og forsøkte å fleipe seg til munnsex med slørbærere.
Det betyr ikke at Dito Montiels film om Dito er dårlig. Den er bare så utslitt at den ikke ville ha klart å tråkke hjulet på en zippo. Innhold og måte er resirkulert flere ganger enn klorofyllet i ei syttendemaibjørk. Men unge skuespillere elsker roller som uansvarlig ungdom, og Shia LaBoeuf er nok en gang behagelig forvirra.
Filmen handler om en italiensk-ætta gutt som vokser opp blant røvere i Queens, men han vil bort fra far og mor og fare og mord, men ingen liker ham for det. Du skal vera på Bufast all din dag og ete støv.