«Eksorsisten»-regissøren William Friedkin har laget en av sesongens merkeligste grøsserdramaer. Fordi filmtittelen betyr omtrent «Småkryp», er sannsynlig at Friedkin ville ha laget en film der baderoms-boere med seks bein plutselig krabber ut av øyehuler. Slik er det ikke.
«Bug» er en film om det forferdelige ved ensomhet, det er en fryktelig pessimistisk film om avhengighet som kjærlighets-proviant, det er en film om tosomhetens groteske virkelighetsforstyrrelser.
Ashley Judd bor i et metaforisk motell langt ute i præriens blåtimer. Hun har mista sønnen sin for mange år siden og har ikke egentlig noe annet liv enn en fengsla eksmann. Så kommer en tilsynelatende forsagt mannssjel på besøk, og fordi han ikke straks vil ha spritsex, får han bli. Da starter vanviddet. Mannen ser insekter overalt. Også under huden sin. Fordi Ashley ikke kan unnvære ham, ser også hun dem.
Verden er full av felleskaps-bevarende virkelighetsforstyrrelser: Et eldre ektepar er blitt langvarig og grettent enige om at alle de andre er gale og umoralske. To kamerater er blitt enige om at foreldrene ønsker livet av dem og at skolen driver hjernevask og sammensvergelser. Nyforelska snakker kodespråk og deler folk opp i dyreslag. Halvintellektuelle nett-surfere tror på fantasifulle konspirasjonsteorier og vet at Bush bomba de to tårnene.
Illusjonen blir et bindeledd mellom menneskene. I politikk, i religion, i kjærlighet og ensomhet og frykt.
De to galningene i motellet kler rommet med aluminiumsfolie. Så kommer Mr. Sweet. Han forteller om insekt-vrangforestillinger som er vanlige hos schizofrene. Det går dårlig.
«Bug» er også en sjelden skildring av en tragisk konspirasjons-paranoiker, som er internetts ekte odelsgutt. Nettfolka bør se denne filmen, for den forteller både om hvor farlig det er å være ensom og hvor nifst det er å fortape seg i alternative virkeligheter. Følg med etter tekstene.