Vi vil ikke ha ansvar for noe i livet vårt. Vi vil være ofre. Det er en maskulin rett å være offer.
Jeg må innrømme at jeg aldri skjønte helt hva Petter Næss sin filmatisering av Erlend Loes gamle roman egentlig handlet om. Var det noe galt med dama som sa hva hun syntes og styrte livet sitt, eller var det noe galt med den passivt-aggressive underyteren som forholdt seg til svømmehall-kameratenes Oprah-fellesskap?
Det sleipe ved en film som dette, er at regissøren kan si at alt er ironi. Er mannen en bisarr særling? Ah, ironi. Er dama karikert? Ironi. Er det påtakelig at nordmenn og svensker er teite Bustenskiold-karikaturer, mens Den Franske Femme har alle sarte sunnhets-kvaliteter og er god nok for en fantasiløs nordmann? Ironi. Ironi? Ironi er forfatteres og filmskaperes viktigste kamuflasjetelt.
Men når alt kan være ironi, finnes det ikke ett eneste sted noe som minner om engasjement. Ikke fra forfatteren. Ikke fra regissøren. Filmen blir en slags julekrybbe for alternative papp-figurer, og stilen skeiner et sted mellom Mr. Bean og Elling. Næss er en satan på sutring. Den skal han ha. Men han bør nok sjekke virkelighetskontakten sin, for her vandrer det mange figurer som ikke trenger puste for å overleve. Forteller-stemmen redegjør for hva vi skal mene om alle personene og bidrar til en påtakelig tendensiøs menneskeforakt som vekker mistenksomhet. Er dette bare en talentløs versjon av «American pie»?
Kjedsomhet er ofte uunngåelig. Denne filmen var ferdig utspilt etter tjue minutter. Etter det skjer ingenting nytt, og man kan med fordel sette seg til å lytte til Bjørn Eidsvågs selvkurtiserende «Eg e berre ein mann som gjer så godt eg kan» og glemme den dagen.