For det første var filmen mer omgjengelig og underholdende enn jeg husket. Ideen med å la de mest ufikse damene fra allefolks-eventyrene stramme seg opp til en bh-brennende vigilante, funker forløsende. Det er uimotståelig vittig at hekser bomber vennene våre med sinte trær.
Den nye historien sprenger dessuten sine egne begrensninger: Shrek føler seg ikke vel som konge. Kong Harald fortsetter å være frosk, og frosker har kort levetid, så plutselig er dronninga enke. Shrek gjør det Ari Behn ville gjort dersom Märtha plutselig måtte styre landet – han reiser av gårde for å hyre en relevant avløser, og Shrek finner Merlins lille venn Arthur. Han med Escalibur. Arthur er mest ei nevrotisk pingle, og det kreves håndfaste overtalelser før han blir med tilbake til Far Away-landet.
Den andre overraskelsen gjelder språket. Jeg fant ut at jeg hadde savnet stemmene til Asgeir Borgemoen og Thomas Giertsen da jeg så original-utgaven på kino. Borgemoen er bedre enn Mike Myers. At Giertsen er et troverdig esel burde egentlig ikke overraske noen.