Voksne menn står stille og roper til hverandre på en måte som eldre forfattere kalte apoplektisk. Ropinga er humoren. Før gikk dessuten Louis de Funes rett på en godt opplyst lyktestolpe. Og så ropte de igjen.
«Taxi»-filmene er litt sånn, og fireren er den verste. Den råe kjørkarlen Samy Naceri er gift med barn, og den udugelige politimannen Frederic Diefenthal er gift med barn, så filmen handler i stor grad om sjuåringer som sparker fotball, mens damene er få og ugallisk anstendige.
Hele filmen handler om at politiet skal passe på en gangster på vei til Kongo. Scenen der de uheldigvis slipper ham ut av Hannibal Lecter-kassen er en av de lengste jeg kan huske å ha sett. Men den slutter i hvertfall med den totale destruksjonen av et pappslott.
Noen folk ser bare filmer som får terningkast 1. Ære være de for det. Gud jobber på forunderlige vis. Om noen andre skulle rote seg inn på denne taxi-filmen, kan de bruke den til måpende innsyn i en kultur som startet ved at man kuttet hodene av eliten og slapp forbryterne løs for at de skulle bli Frankrikes nye såkorn.