Animasjonsfilmer fra Japan er en opplevelse fordi de alltid inneholder noe som fascinerer ved sin kulturelle fremmedartethet. Denne gang presenteres vi for den forunderlige tradisjonen med at jenter kan stamme fra hekseslekt. Det er morsomt.
Kiki, filmens hovedperson, fyller 13 år, og forstår at det ved første fullmåne er på tide å fly av sted på sopelimen. Med den lille svarte katten sin som følgesvenn. Hun vil finne en by der det ikke bor en heks fra før, og bruke ett år på å lære å bli heks.
Jeg kan love at det ikke finnes noe ondsinnet, enn si skummelt med den lille hekselærlingen. Snarere hører Kiki til blant verdens snille og hjelpsomme sjeler. Snart finner hun ut at evnen til å fly kan brukes til å frakte ting rundt i byen hun slår seg ned i. Slik oppstår «Kikis budservice».
Skal man innvende noe, er det nettopp at filmen kan virke for idyllisk. Her finnes ingen skurker, bare gode hjelpere. Til Miyazaki å være er det overraskende lite magisk og overnaturlig å se.
Likevel skjer det rikelig i filmen som gir Kiki motstand og krever hennes innsats og oppfinnsomhet: Uvær, truende kråker, sviktende selvtillit og et luftskip som havarerer.
Forrige gang Miyazaki sto på kinoplakaten, («Min nabo Totoro»), så vi hvor nydelig han mestrer å framstille småbarns motorikk og typiske reaksjonsmåter. Det gjelder også for «Kikis budservice». Særlig er vennskapet mellom heksa og katten levende skildret. Det hjelper også at de norske stemmene dubber fint. Slik lokkes vi lett inn i Kikis verden.
Men, som jeg har ment før i forbindelse med japanske filmer, er det ubegripelig og synd at det visuelle uttrykket er helt europafisert. Gi oss mer av Japan!
kristin.aalen@aftenbladet.no