De berører hverandre som jule-evangelier. I «Spider-man 3» er det sånn at en mann ikke stiller nok opp for kona si, men vil redde verden, og i «Fantastiske fire 2» skjer det om igjen. Ikke rart at den virkelige Stan Lee blir kasta ut av bryllupet i den siste filmen.
I den tredje edderkoppfilmen er det også sånn at helten konkluderer med «vi har alltid et valg», og folke-ekeistensialismen gjentar seg i denne dff-toeren.
Bortsett fra det er fantastiske fire-filmene uproblematisk og uskjemt krybbestoff. Menn som kan forlenge alle kroppsdelene sine uten å bliunke lurt, vil bare funke i filmer for svært små barn, og det samme gjelder en film der poenget med Jessica Alba er at hun skal være usynlig. Fakkelen Chris Evans er en visuelt velutvikla underholdningsfyr for unge pyromaner, og klumpen Grimm likner far etter jul.
For oss som trenger trøst er «Rise of the silver surfer» en gild julegave, for her skyldes klimakatastrofene brettsurfere fra verdensrommet og ikke CO2-et fra mp3-spillerne. Det kommer en sølvrytter og lager hål i Grønland og hål i Themsen, og verden trenger redningsfolk. Som den pleier.