Da jeg skrev om Tarantinos B-film-etterlikning sist, var jeg mest opptatt av det ekle ved at kvinner i film blir fjeskvare for rumpe-fetisjister. Men den bortskjemte mannen bryr seg ikke alltid om sånt. Han fjernser på den jentegalne tarantoskens mange kjelkesklier slik postmannen betrakter fremmede folks regninger. De bare er der. Far vet at de er representanter for et litt vittig, historisk kvinnesyn, men fornekter hardnakket at Tarantino bruker yrket sitt til å omgås kvinner som han ellers aldri ville fått bære ut katten for.
Men filmen er bedre enn jeg ville ha det til, på tross av en del dryge kjekkas-samtaler av den sorten som ble introdusert som kjappe Quentins varemerke i «Reservoir dogs» og «Pulp fiction».
Filmen handler om en psykotisk Kurt Russell som sitter på Tarantinos bar og kikker på rumper. Når han har gjort det en stund, setter han seg i en harrybil som antakelig går på frityrfett og CO2-briketter og har to gir bakover. Med den utsletter han riksvei-damer etter at den ene har dansa for han i trange eggedeler-shorts. Lyse Pam blir for eksempel fanget i beltefritt passasjersete der hun flamrer fritt rundt som storesøsters Barbie i tørketrommelen. Deretter kjører han rett på.
Så kommer de tøffe damene. De stønter asfalten med en aggressivitet som ellers forbindes med Felleskjøp-råner på vei til en Storm Julenissen-utstilling. De er råere enn folk som drikker vodka fra Norske Skog, og de er ikke til å spøke med. Det får Kleine Kurt erfare. Hvis dere lurer på den dama som ligger på panseret også når bilen kjører, så er hun profesjonell stuntkvinne og gjør sånt i virkeligheten.
Bilkjøringa er sånn at filmen bare bør vises på Våland og andre steder der folk kjører franske biler som sier Mon Dieu! hver gang de slipper ut eksos.