Resident Evil er et slags konsept. Milla våkner vanligvis naken i badet, og utforbi finnes et futuristisk laboratorium der uhensiktsmessige forskere har framkalt zombie-virus som er hissigere enn CO2-bakteriene. Ganske vanlige mennesker med høy utdannelse blir aggressive felles-fortærere av kjøttmengder, omtrent som i jula. I treeren har viruset lagt hele jorda øde, og den frie verdens Alice (Jovovich) kjører mc rundt i ørkenen som en kvinnelig Mad Max i Marlboro-klær. Det er apokalyptisk kitsch, noe som til vanlig ivaretas av TV2 Nyhetskanalen.
Utendørs-scenene er ivaretatt av en kjenner, for filmen er regissert av australieren Russell Mulcahy, som i 1984 skremte normale hygienikere med grisemøkk-grøsseren «Razorback». Han liker store flater og hater trange rom. I ørkenen treffer Alice en flyktninge-karavane fra den andre sida av Thunderdome. Blant annet forsøker gode gamle Carlos fra «Resident evil: Apocalypse» å redde kvinner og barn fra de infektuøse rødkjøtt-manikerne ved å hagle så svære hål i hedningehodene at du kan hive ringspill med dem. Like fullt. Zombiene er tallrike, de remjer og rauter som fulle julebordgjester og utretter mye skade på damer i trange klær. Som julebordgjester.
Det finnes to atskilte underholdnings-dynamoer i en film som denne. Masse-scenene tilfredsstiller splatter-behovene og begeistringen for høy lyd. Dessuten finnes det en lett-nerdete sci-fi thriller-handling der Alice skal forsøke å utmanøvrere den mystiske Dr. Død og redde verden. Faktisk oppstår flere ålreite scener enn man skulle tro. Fint er det ikke, men heller ikke så ekkelt som lutefisk og smalahove.