Filmen om skuespilleren Maurice som i sitt siste leveår lærer en 20-årig og ferdigmat-avhengig Eliza fra landet hva det betyr å være kvinne, er kjedelig. Historien er usannsynlig på en måte som det burde blitt laga en Hollywood-komedie av, og der kunne for eksempel Kevin Costner ha spilt 80-åring som fikk se på de nakne brystene til Olsen-tvillingene, men var akk så svak at han antakelig ikke kunne fokusere på fire ting samtidig lenger.
Peter O'Toole er 75 år, ser ut som om han er 90 og spiller som om han nettopp sto opp fra grava på Eiganes. Rollefiguren hans er på en måte ikke bare gammel, den er i forråtnelse. Det svekker historien fordi den blir mer patetisk enn sjarmerende, og sannsynligheten piper så ynkelig at det er fælt å høre på. Til gjengjeld er 25 år gamle Jodie Whittaker et virkelig funn. Det er hun som redder filmen når klisjégamlingene slippes løs med sine endeløse rutine-bitterheter.
Hanif Kureishi har skrevet historien, og det har han gjort uten å reise seg fra skrivebordet og tenke gjennom om det ikke fantes noe mer originalt han kunne fortalt. Det skapes mye sentimentalt piss hver gang gamle mennesker skal skildres på film. Men alder er et faktisk livets viktigste privilegium. Spør de tusener av unge menn som døde da de var 25. Cello-dramaer om gamle menn som sutrer rundt fordi verden ikke er som den var lenger, blir stadig mer forslitte og tanketomme. Ingen syns synd på hunden for at den har hale.
O'Toole er enslig skuespiller og har hypokondrisk-sur kamerat og prostatakreft. Whittaker spiller kameratens slektning som kommer reisende til byen for å få jobb, og O'Toole forelsker seg så syndig at han tar henne med på kunstmuseum og viser henne Venus. Symbolet på hvor vakkert det er å være kvinne foran en mann. Så blir de bestevenner.