«Fiolinen»? Filmtittelen lyder som om den meksikanske regissøren Francisco Vargas vil by på vakre toner og skjønn idyll.
Visst finnes det poesi her, men settingen er brutal. Hærens tortur og voldtekt av geriljakrigere følges av nye anslag mot bondebefolkningen i det ulendte jungellandskapet, på kanten av maisåkrene.
I en slik setting kjemper en bestefar, en voksen sønn og et barnebarn for å overleve. Hverdagen splintres da en hærstyrke inntar landsbyen og jager kvinner og barn på flukt. Hvor i Latin-Amerika det skjer, er ikke poenget. Regissøren har skapt en konflikt med tidløse elementer. Slik oppstår den evige konstellasjonen: Hæren mot Folket.
Og fiolinen? Bestefar Plutarco Hidalgo er en tenksom mann. Han spiller sine enkle melodier ved bålet for sin sønnesønn.
–.Hvorfor skjer alt det onde, spør barnet. –.Fordi noen mennesker er grepet av misunnelse og umettelige ambisjoner, svarer Plutarco.
Han er også en modig herre der han rir på esel med fiolinkassen sin, lukt i armene på en musikkinteressert militærsjef.
Spillet som utvikles mellom disse to, er rørende og nådeløst på en og samme tid. Skuespillerne er eminente. Understatement og antydninger er viktigere enn store fakter. Formidabelt.
Bildet her ved siden av lyver hva fargene angår. Filmen er skrudd over i sort/hvitt. Det er forunderlig virkningsfullt, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Så lyser fullmånen over menneskenes ondskap. Så dør musikken. Når makta rår.
kristin.aalen@aftenbladet.no