Dette er en film om diktaturet. Det er en film om undertrykkelse av uskyld og forstand. Det er en film om den himmelske indignasjon som må ramme systemer som ivaretar sin egen autoritet ved å skape selvforklarende moraldogmer.
Inkvisisjonen gjorde det sånn: Den opprettet et paranoisk angiversamfunn og torturerte de som var mistenkt for kjetteri til de tilsto eller døde. Hvis de var uskyldige, ville Gud gi dem styrke til å tåle smerten. De gudløse ville tilstå. Mistanke var det samme som domfellelse.
«Goyas gjenferd» er julegaven til alle som har vært ryggkjørt av Systemet. Det er filmen til alle de forvirra som gikk inn i offentlig kontor eller privat firma og oppdaget at de befant seg i en verden som var beskyttet mot logikk. De er mange.
I filmen blir ungjenta Natalie Portman tatt av prestene fordi hun ikke likte svinekjøtt og følgelig måtte være jøde. Selv om hun er datter av en rik kremmer sitter hun i fengsel i 15 år.
En av filmhistoriens vidunderligste skildringer av relevant hevn er når forretningsmannen ber inkvisitoren på middag for å torturere ham til han innrømmer at han er sønn av en ape. Se den og nyt den.
«Goyas gjenferd» skildrer også livet til den feige munken Lorenzo, nydelig spilt av spanjolen Javier Bardem.