Enhver filmatisering av den berømte operaen speiler samtidig regissørens gemytt og filosofi. Gemyttet hos Branagh er det spektakulære, det storslåtte som framvises ved hjelp av digital manipulering i datamaskinen.
Dermed kan han åpne med slagscener under annen verdenskrig, sett i et gedigent landskap. Når Sarastro synger om alle krigens ofre, zoomer kamera ut og viser oss en uendelig kirkegård, bare omgitt av avsvidde krigsmarker.
Det gjør inntrykk. Men andre ganger utslettes inderligheten i musikken fordi personene forsvinner i nettopp det spektakulære. Noen påfunn blir bare platte, som når en stor kvinnemunn svever inn foran Papageno.
I 1700-tallslibrettoen forelsker Tamino seg i Pamina, datteren til Nattens dronning. Storyen er som et mytisk eventyr. Branagh balanserer hårfint mot det altfor realistiske når han planter storyen i en rå verdenskrigsetting. Noen bilder tipper over, andre blir geniale, som når koret modelleres til en vegg av gjørmedekte ansikter.
Musikalsk er det lite å klage på. Amy Carson har flott utstråling i rollen som Pamina, Lyubov Petrova (Nattens dronning) briljerer med rasende triller. René Pape leverer en lekker Sarastro-bass, og tre guttesopraner spiller seg nydelig ut.
Attpåtil kan vi være stolte av at Silvia Moi fra Kvinesdal byr på en flott Papagena. Slik får Papageno (Benjamin Jay Davis) endelig den kvinnen han lengter etter.
Men den aller næreste nærheten drukner i visuell briljans.
kristin.aalen@aftenbladet.no