Steven Seagal pleide å spille sånne actionfilmer der hoved— og bipersoner fortalte handlingen til hverandre og likevel ikke klarte å røpe hvem som var der for hva. I denne filmen er det yakuzaene som kaster seg over triadene og magnoliane, hvis det ikke er janselanderne som møter Hei, Kaidå? i et forsøk på å få Kaptein Sabeltann til å slippe løs Jimmy Carl Black før det er for seint. Myldrende mimikk-mestere med gammeldagse tegneseriefjes øhh-er og ahh-er, mens den nylig utnevnte leiemorderen Rogue fantomer rundt som en slags John Carew på banen og får til alt han forsøker uten egentlig å forsøke en gang. Statham spiller FBI-mann, og Terry Chen er hans partner. Han og hele familien blir myrda, så Statham påtar seg en slags hevnsmitte av den typen som fører til skilsmisse og overnatting på kontoret.
Etter tre år dukker Rogue opp igjen i et anspent asi-amerikansk San Francisco der det ikke finnes en eneste innbygger som ikke sier aahh og øhhh før de spruter med halspulsåren og går hjem femti dollar rikere.
Filmen er regissert av en TV- og musikkvideo-fyr som heter Philip G. Atwell. Han er ikke en kinomann, og «Rogue assassin» er ikke en kinofilm. Replikkvekslingene lukter av hjemmetrakta kaffe og peanøttstøv i sofaen. Her finnes til og med en scene der ei dame kommer inn i rommet, leverer en pakke, kler seg naken, snur og går ut igjen. Luis Bunuel kunne ha gjort den, men han gjorde ikke, og drid som det skal du bare finne i den svære eska med tilbuds-dvd-er på Spaceworld.