Brad Pitt spiller Jesse James omtrent slik han ville spilt Brad Pitt hvis han fikk sjansen. En karismatisk mann på grensen mellom galskap og genialitet, en ubarmhjertig og sjølgod fyr som aldri kunne nyte sin tvilsomme berømmelse og som glodde sjukt på omverdenen med nesten synsk paranoia.
Når han omsider blir tatt av dage, skjer det med en slags getsemanesk stilleståenhet, det er som om filmen skildrer ett eneste øyeblikk i to og en halv time, og egentlig gleder du deg til det kommer.
Det mest besnærende er at den newzealandske regissøren Dominik har gjenskapt et nesten parodisk film-syttitall. Bildene er romantisk stiliserte på en saklig-pastoral, kaldt sentimental hverdagsmåte som Terence Malick eller Michael Cimino kunne satt navnet sitt på for tretti år siden. Den unge Jack Nicholson kunne ha vandret ubesværet inn i den utpensla ødsligheten. Her er søle i gatene. Bleikgule aks blåser i vinden på motlystfotografert vegg-til-vegg-estetisme, og skuespillerne er demonstrativt beskjedne, som om de forsøker å ikke bli hørt i den majestetiske fotoseansen, eller som om de ikke vil forstyrre sitt eget uendelige minespill.
For tretti år siden var fotografiet Gud. Da kjøpte alle unge menn blader som het Photo og drømte om motlys hele natta. Hver gang Gud la noen doggdråper over ei myr, kom det springende tjue tyve-åringer med Minolta-kamera og undereksponerte. «Mordet på Jesse James» minner om den tida, samtidig som den faktisk funker som en ironisk påskefilm. Robert Ford (Casey Affleck) spiller faktisk Judas, og den forferdelige forbryteren Jesse James blir en slags Kristus-skikkelse. Bunads-begeistringen for nasjonalmorderen Jesse James fører til at Brad Pitts rolle blir nesten twinpeaksk i sin uforstyrrelige fjernhet. Filmens surrealistiske påskemotiv funker nesten som en spøk.
Filmen handler om at Jesse har skaffet seg en ny gjeng, men det er ubalanserte mennesker som ingen kan stole på. Særlig skal man være forsiktig med litt dumme ungdommer som helst vil være nær idolet sitt. John Lennon kan fortelle mye om det når han og Jesse treffes. Så sitter alle der med nevrosefjesa sine mens handlingen går mot dommedag.
For tretti år siden var folk som Jesse James og Billy The Kid spennende opprørere. I dag er de sosialt handikappa tullinger, og en bankraner vil i de fleste tilfeller bli oppfattet som en stakkarslig Egon Olsen. Man skal være veldig begeistra for film eller ha evnen til å beundre skuespillernes solide grep rundt rollene for å holde ut med denne triste gjengen i mange timer. Men de som virkelig elsker dvelende film får det fint.