«Kunsten å gråte i kor» er en film som er over— og feilformulert så mye at den utvikler seg til en grotesk, latterlig skillingsvise med antakelig bekvemmelige marionette-mennesker og hendelser som enkeltvis er mulige, men i sum sekulative og usannsynlige. Det forferdelige skal man skildre med respekt. Den danske filmen bader henrykt i lidelsene til en utkant-familie som ødelegges av en selvmedlidende far. Han er et sant monster, og ulykken blir fortalt av en uskyldig guttebarn-stemme, fortellingen sett gjennom øynene til en sønn som elsker sin far - og under det hele gråter klaverene så voldsomt i kor at pianisten antakelig bærer kalosjer.
Filmen er vellaget. Rollene blir glimrende spilt, men skuespillerne tilnærmer seg en konfliktnarkoman filmsmak som til syvende og sist ender i å bli ond, destruktiv og utstudert. Temaet er rystende og relevant, men ikke filmen.