Ikke noe galt med OL-åpninger, men halvsurrealistiske kostymeshow er litt gammaldagse, og dette er en støvete film.
Cate Blanchett spiller Elizabeth med åtte sylindre og nyrensa tennplugger. Det er ikke mye dronninga gjør som ikke er enten visuelt overtent eller musikalsk sønderskutt. Når hun mot slutten sitter på hvit hest i skinnende rustning, ser hun egentlig ut som en heavyrock-plakat, og man tar seg i å savne en Led Zeppelin-låt som rensende anakronisme i en film med hysterisk historiesyn.
Her er så mye visuelt snop at det likner innholdet av en heksehatt seint på kvelden 31. oktober. Her er fantastisk musikk som overdriver så grasat at det fortoner seg som en voldtekt av noteark som antakelig også de døve og de døde er i stand til å bli slått skeive av. Her er alle typer visuell estetisme på løpende bånd i en slags karusellfart; det er som om en filmgalning har tømt sparegrisen sin.
Men verst av alle er Clive Owen. Han spiller en Errol Flynn-aktig eventyrer-figur som kommer smilende inn i den kuldeslåtte dronningas politikk-triste jomfruliv, og det nest siste du ser til fyren er at han står i Pirates-positur mot de brennende spanske skip og forsøker å ta seg så godt ut at mor hans kommer til å spy.
Det er noen vakre ting og grenseløst mange overdrivelser i denne filmen. Den handler igjen om at katolikkene driver aktiv terrorisme i England, og i vår tid er den en ildfull påminnelse om å forfølge alle med andre religioner enn vår, for de driver med ting i kjellerne sine. Det er mulig at «Elizabeth» ville ha virket sterkere om jeg ikke hadde sett Helen Mirren i samme historien for et halvår siden, men den egentlige dronningas balanserte intuitivitet og styrke overgikk Blanchetts tegneserie-flotthet i en potens med høye tall.
Mest skuffet er jeg likevel over historielektoren på St. Svithun som sa at den spanske armadaen gikk ned i 1588 på grunn av uvær, og igrunnen hadde den engelske flåten lite med det å gjøre.