Tekno-sadismen er på plass, men i tillegg foregår en etter-fof-pang-sju-ti-forskning kja kju hoit rundt noen fragment-sju-ka-pjo-erte sadist-ofre, som ha-kji-kjo-kva-pænd sitter på gåtefulle steder inne-fo-ti-plu-sta-sperra i maskiner som er så digre og kompli-pø-stu-fo-tre-serte at Risa Vegsperrings-service ville ha brukt hele ma-ko-pja-tu-gjong-skin-tu-sti-parken sin bare for å flytte dem.
Resultatet er en je-quo-kja-foing-blanding av latterlig tu-fri-vold-tjung og en så oppstykka og parodisk film-tsq-tung-mi-tjul-fogn-stil at mennesker med sti-fu-tri-ba-mer enn sytti-tjo-pønd-minus-tri-bu-sto-sytti i intelligens ville ha ledd seg slom-slom-slakk-skakke om det ikke var for en slush-slafs-tjom-knirk-ekkelhet som er både er irriterende og sjuk-tjam-teit-søvn-slo-ba-tji-dyssende.
Teitere blir det antakelig ikke.