Han ser egentlig ut som om han datt ned fra stellebordet én gang i uka, og første gang allerede på fødeavdelingen, for det er noe X-files-feil med ansiktet samtidig som blikket utstråler en sjarmerende tomhet som misantroper finnes hos sine egentlige venner, pudlene. Maguire ble egentlig kjent for det halvskrudde Irving-dramaet «Siderhus-reglene», og når han ble valgt til rollen som Spider-man, røpet det en dristig sans for humor hos produsentene.
«Spider-man 3» fortsetter der toeren slapp. Den paradoksalt muterte edderkoppgutten ser framleis ut som om han egentlig bare skal selge vegetarianer-kjeks for speider-søstera si, han studerer fint på skolen og gleder seg som en uventa Idol-vinner over at det finnes folk der ute som faktisk beundrer de som kan klatre rett opp vegger.
Men berømmelsen er bortkasta. Peter Parker er ikke førstevalget i sitt eget liv. Han sitter helt foran da Hans Dame Kirsten Dunst skal synge eviggrønt i kabarethus. Da menneskehetens frelser en liten stund bekymrer seg for å redde liv, blir dama kjempesur for at han ikke bryr seg om karrieren hennes og tar Boso-geipen på. Det handler nesten hele filmen om. Ei steinteit jente som ikke kan synge. Og denslags skal man elske og gi høy, som det heter på Sotra.
Fysikk-nerden Parker burde egentlig finne seg to gode kamerater som han kan fnyse Battery ut gjennom nesebora sammen med. Deretter kan de knikse Rubiks kuber. Men han er en snill fyr, og ingen andre enn han ville ha holdt ut med ego-neket Dunst.
Filmen har imidlertid tre stilige skurker. James Franco er Satans sønn og mister heldigvis hukommelsen sånn at han konverterer til Hardy-guttene. Topher Grace besettes av en adressesvak verdensromsdjevel og blir like farlig som Halvan med papirsaks. Thomas Haden Church har ramla ut av en James Cagney-film fra 1938 og spiller den tragiske mannen som må stjele for å redde dødssjuk datters liv. Og så blir altså Spider-man en farlig tarantulling i noen minutter, men akkurat de tilhører ikke underholdningsfilmens høydepunkter.
På samme måte som at også énbent kenguru kan hoppe, er likevel «Spider-man 3» verd å se, men jeg lurer fremdeles på hvorfor. Den er for voldelig til å være barnefilm, og den er for enkelt og alminnelig filma til å være for tegneseriefolket.