Skuespillerinnen har sløvet seg gjennom en rekke filmer som en blanding av Twiggy og Brigitte Bardot. Nå har hun skrevet og regissert et komediedrama som enten er aldeles tomt i tanken eller en moderne genistrek, fortalt med anakronistisk selvinnsikt. Kan det tenkes at det kommer en film i 2007 med selvinnsikt? Etter visningen på Tjensvoll sitter man sjokkert tilbake og tror ikke lenger på saltsmaken i potetgullet.
«2 dager i Paris» projiserer seg som en film om kulturforskjeller. Mannen er et parodisk NY-hypokonder og en Woody Allen-kopi, men med diger «300»-kropp. En uvanlig kjøttfull interiørdesigner. Dama hans (Julie Delpy sjøl) er fotograf, og de stikker innom hennes foreldre og hjemmemiljø i Paris på vei til New York. I følge filmens overfladiskheter oppstår en tilsynelatende kulturell-vittig konflikt mellom Han og Henne.
Men så gjør Delpy det som kan være geniets vri (jeg røper ting nå!): Dama avslører gradvis at hun har et merkelig og suspekt forhold til menn. Hun står eks-ene litt for nært samtidig som hun overhodet ikke kommuniserer med dem; her er tilsynelatende ei dame som flakker fra seng til seng og slipper partnere uten egentlig å ha gjort seg ferdige med dem. Interiørdesigneren er ingen helt. Han blir sjalu. Og i det som skulle vært sjalusiens rensende oppsummerings-samtale, oppstår filmens sjokkerende slutt. Dette handler om ei steingalen, psykopatisk dame som antakelig burde vært lenka til parkometeret og glemt. Og hvis du tenker enda en gang, stimulert av det som antakelig bare ble sånn: Delpy beskriver en kvinnetype som fordi moralutviklinga forlangte at hun ikke lenger kan sitte i kjøkkenkroken og amme, har gått seg vill i den jungske jungelen og har tapt sin evne til bestandighet.
Kikk etter sjøl.