Mike Binders «Reign over me» var som en fisketur i liten kuling. Det gikk så kjapt opp og ned at øreskjellene dingla. Sandler spiller Charlie Fineman som av alle ting har gjort noe så politisk ukorrekt som å miste kona og tre døtre i et fly 11. september 2001. Av det er han blitt mildt sagt sløv. Mannen har fått utbetalt sin erstatning og tilbringer tida med å flykte bort fra alle erkjennelser ved hjelp av kul film, stilig musikk og tilfeldige måltider. De døde har aldri eksistert. 11. september har aldri eksistert.
Vi får møte Fineman fordi tannlegen Don Cheadle kjenner ham fra studietida, og Cheadle er en burhane i familiekasse, så han idoliserer på sett og vis den flyktende mannen, for flukt er nærliggende for menn. De er gode på det.
En stund kan det se ut som om «Reign over me» skal handle om to viktige ting: Sorg er skjærsild, sorg er kirurgi uten bedøvelse, sorg er en smerte så gjennomtrengende og intens at kroppen vår aldri ble laget for den. Hvis du mister ei kone og tre små barn i flyulykke kan ingen forvente at du gjør noe mer i livet. Det andre er at den moderne familien er et umistelig sted som mangler dramatikk og tankeflukt, og mange blir forført ut av det som livet burde bestått av fordi de egentlig bare trengte tyve minutter på pub eller et dataspill. Så fælt kan det være.
Men filmen fjoller i vei og holder seg ikke til temaet. Her dukker en oppfeta Liv Tyler fram som psykiater, Saffron Burrows søker sympatisex som motgift for mannens utroskap, og før du vet ordet av det sitter Donald Sutherland der som storby-Salomo og sier hør på meg, du.
«Reign over me» ble nok laget for å irritere filmkritikere. Den gjør det nesten med vilje. Men du kommer til å bli fascinert av Sandler med Rolling Thunder-fjes.