Oppvekstnæringen er vel som dette: Ung følsom mann treffer jente og driter seg ut, men viser seg å være en overlegen romantiker til slutt.
Kunststudenten Ben Willis ser ikke ut som om han har hørt om Bruce Willis, og han treffer skjelvete Sharon etter at filmen har oppfunnet nakenheten fordi hovedpersonen fikk se en avkledd au pair som barn. Dette er en jeg-film der fortelleren har alle de fine tankene, all melankolien, alle talentene. Men heller ikke «Cashback» klarer å forstrekke det friske påfunnets holdbarhetsgrense. De andre elementene som skulle gjort filmen til en langvarig opplevelse, skjer ikke – den blir en fortløpende, ordrik og selvopptatt begynnelse, som å være til stede i Johannes Rosmers sexliv. Kvinner blir ofre for en nedlatende og esoterisk beundring, som om de var en husdyr-hobby, og gutter overdriver sin egen guddommelighet ved å beskrive hvor fantastisk fint de kan betrakte kvinner. Det er patetisk. Menn liker kropp, og det forsøker de å rettferdiggjøre med mye platt preik.
Men det er en hyggelig film. Sa jeg det? Den er utstyrt med en nesten autistisk naivitet, men det er OK.