Scenene er, som forrige gang, tatt med stillestående kamera. Her er ikke én hovedperson, snarere mange skikkelser som utfolder seg i novelleaktige avsnitt.
Nytt er hvordan Andersson fletter inn musikk, mareritt og en vakker drøm underveis. Det skjer på overrumplende vis, særlig fantastisk mot slutten.
Filmtittelen «Du levende» spiller på et Goethe-sitat der menneskene oppfordres til å fryde seg over livet før de synker ned i glemselens elv, Lethe.
Men akk, i Anderssons melankolske scenarier skorter det på livsglede og godhet. Tubaisten skjelles ut av kona når han øver i stua. En kvinnelig alkoholiker truer i selvmedlidenhet med å ta livet av seg. En kunde kjefter på innvandreren i frisørsalongen.
Flertallet av 60 scener er filmet i gulgrågrønne værelser og landskap. Skikkelsenes ansikter er hvitgrønnlig sminket. Den syke fargen står sørgelig godt til mange av figurenes handlinger, som den sleipe lommetyven på restaurant. En glitrende framstilling av gemen oppførsel.
Men midt i menneskelig egoisme og trivialitetens grå estetikk synger en kvinne ut sitt håp om at det «ovan molnen» finnes en tilværelse uten gråt og lidelse. At regissøren har valgt en kjent bedehussang, virker ekstra sterkt. Folkemassen som jubler for elgitaristen Micke, er også en vidunderlig, magisk scene.
Om godheten seirer i Roy Anderssons univers, kan diskuteres. Men håpet om en bedre verden stiger iallfall kraftfullt fram fra hans sorgtunge scener.
Kom dere på kino!
kristin.aalen@aftenbladet.no