Ideen om at noe smittsomt kommer fra verdensrommet og tar bolig menneskene, har fått mang en utforming på filmduken de siste 40 årene. Når bodysnatcherversjonen beholder sin kraft i nok en remake, skyldes det at invasjonstrusselen skremmer ved å virke nesten usynlig. Og sykdommen utvikler seg idet mennesker gjør det vanligste av alt, å sove. Dypt og godt.
Her er det ingen zombier som farer rundt i gatene med rødglødende øyne for å kaste seg i halsen på neste offer. I stedet må psykiater Carol Bennell (Nicole Kidman) gjennomskue hvilke mennesker blant familie, venner og kolleger som virker følelseskalde. Disse er rammet av viruset.
Når «Invasjonen» suger deg inn i sin fiksjon, skyldes det Kidmans intense spill. Hun kjemper for å redde sønnen fra smittekilden, og hun kjemper for å holde seg selv våken. Dreven regi av Oliver Hirschbiegel.
Det går som det går i filmer av dette slag. Men at alt blir idyll og skrus tilbake til start når det hele er over, virker tåpelig snillistisk.
kristin.aalen@aftenbladet.no